Viser arkivet for juli, 2016

Psalm Three

On the day when my words
were earth . . .
I was a friend to stalks of wheat.

On the day when my words
were wrath
I was a friend to chains.

On the day when my words
were stories
I was a friend to streams.

On the day when my words
were a rebellion
I was a friend to earthquakes.

On the day when my words
were bitter apples
I was a friend to the optimist.

But when my words became
honey. . .
flies covered
my lips!

Mahmoud Darwish (1941-2008)

I come from there

I come from there and I have memories.
Born as mortals are, I have a mother
And a house with many windows
I have brothers, friends,
And a prison cell with a cold window.
Mine is the wave, snatched by sea gulls,
I have my own view,
And an extra blade of grass.
Mine is the moon at the far edge of the words,
And the bounty of birds,
And the immortal olive tree.
I walked this land before the swords
Turned its living body into a laden table.
I come from there. I render the sky
When the sky weeps for her mother
And I weep to make myself known
To a returning cloud.
I learnt all the words and broke them up
To make a single word: Homeland . . . . . .

Mahmoud Darwish (1941-2008)

"En liten blåveis"

Skrevet av Hermann Hermani og utgitt i 1938. Er også lansert i utlandet og oversatt til ni språk. I Sverige heter den “Violer til mor”.

Sakte går de to i lien,
mor og datter trinn for trinn.
Hånd i hånd de følger stien,
moren hun er blind.
Og hun følges av den lille,
som forteller alt hun ser.
Plutselig står barnet stille,
roper glad og ler.

“Mor, å mor så skjønne små blåveis vokser her,
å hvor de er vakre der de står,
midt i alt det grønne den blåe fargen er!”
Moren smiler for hun skjønner det er tegn på vår.

“Mor nå må du vente her en stund på meg,
for nå skal jeg hente blåveis mor til deg.”
Moren favner stille de blomster som hun får,
og hun kysser ømt den lille som ga tegn på vår.

Før du lytter

Det er tidenes morgen
i skogen
av bjørk og osp og furu.

Stillheten
rører seg
nesten umerkelig

som midt i en samtale
når noen legger en hånd
på armen din.

Casper Andre Lugg

Sommernatt ved fjorden

Jæger ror -
og Oda sitter foran i en pram
som de har tatt
Jeg står ved vinduet i natt
og en fiol er min trøst
Snart vil sommervinden varsle høst
Men lyset er i nord
Vær velsignet, du som ror

Båten glir –
Nå slipper Jæger årene
og strekker seg langt frem
Hun tar hans hånd, den er hans hjem
Hun ler, jeg ser at en pram
vender nesen ned så blygt i skam
for det som skjer ombord
og de feberhete ord

Noe skjer –
Han ligger der med hodet i
min søsters mørke fang
En svarttrost vekker oss med sang
En liten båt glir avsted
mellom natt og dag i fjordens led
ved Hvitsten der vi bor
Jæger retter seg og ror

Nok en natt
er over, lyset kommer brått
Min søster er litt trett

Et dampskip fløyter, han ror rett
mot dette hus, det var alt
og jeg skjelver, det er ganske kaldt
men Oda Lasson ler
mot sin bleke kavaler

Båten blir
fortøyd til bryggen nedenfor
mitt vindu, de står opp
Han prøver løfte hennes kropp
Han elsker alt det hun er
Men han skjønner at han er for nær
Han kysser hennes hår
Solen kommer, og han går.
(Ketil Bjørnstad)