Eg kan

Eg skriv ikkje fint, og eg les ikkje fint,
så meg er det lett nok å terge.
Men gjeld det å springa av stad som ein hjort,
og dukke i elva, å klatre i berget . . .
Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an,
om nokon vil seie dei trur at eg kan!

Eg somlar og rotar, sit aldri i fred,
og får aldri ferdig ei lekse.
Men gjeld det å lokke ei mor til å le,
ein hund til å danse,
ein blom til å vekse . . .
Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.
Om nokon vil seie dei trur at eg kan!

Eg greier mest aldri å fange ein ball,
eg spring nok, men stega er tunge.
Men gjeld det å stelle ein hest i ein stall,
ein sjuk i ei seng og ein ørliten unge . . .
Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.
Om nokon vil seie dei trur at eg kan!

Ingvar Moe (1936-1993)

Dikt om årstider.

En sommer er på hell, ferien er over.
Åkrene skinner som gull, og hestehoven sover.
Trærne skifter farge, tar på seg høstfargenes drakt.
sommerforelskelser glir over, nå må vi ta oss i akt.

Mørkere kvelder, kaldere netter,
ned i jorden vi tulipanløkene setter.
og når våren kommer igjen, titter de opp,
for å kjenne solens varme, på deres langstrakte kropp.

Vinteren i Norge har også sin sjarm.
Jeg fyrer på peisen for å holde meg varm,
Ute glitrer snøen fra alle stjernes lys,
mens månen titter ned på meg, og gir meg et godnattkyss.

Men sommeren liker jeg aller aller best,
med bading i elva og en god verandafest.
Jeg gleder meg alt til neste sommer,
til lange lyse netter, ferske reker og en dyprød hummer.

Heiskaar.

Vi eier morgendagen

By oss ikke noe smått
noe halvt
Be oss ikke ta til takke!
Vi kommer her
med gløden fra alle bålene i oss
svien fra alle slagene
og støvletrampene mot hjertet
med sulten i de ulevde livene
og den forferdelige heten
i vår aldri gjengjeldte kjærlighet
Stå ikke i veien for oss
når vi kommer til å vende jorda
med voldsomme spatak
når vi kommer til å dyrke den på vårt vis
Stå ikke i veien for oss
for vi eier morgendagen!

Kjersti Ericsson (1944-

(Siste vers av diktet)

Var blev ni av ljuva drömmar

Svara du med röda stjärna på vårkavaj
alla tåg som går mot lyckans land på första maj
- svara på en fråga från en vän som tappat tron
När är dom framme vid sin slutstation?

Var blev ni av, ljuva drömmar om en rimligare jord
ett nytt sätt att leva? Var det bara tomma ord?
Var är dom nu, dom som påstod att dom hade alla svar
men svek alla oss och valde makten? Dom är kvar.

Frihetens gudinna står på vakt i New Yorks hamn.
Om du har en dollar får du rum i hennes famn
Hon som hade fred och frihet som sitt stolta mål
- så synd att hennes huvud var ett hål!

Var blev ni av, ljuva drömmar om en rimligare värld?
Hon hjälper förtrycket med att låna det sitt svärd
Var är dom nu, alla löss från barbariets dunkla natt?
Fascismens korpraler? Jo, dom sitter där dom satt.

Vi som satts att leva i besvikelsens epok
- ja, vad gör vi nu? Vad ska vi tala på för språk?
Ett sätt att även om det blåser lite kallt,
tro på det vi trodde på – trots allt!

Var blev ni av, ljuva drömmar om en rimligare jord?
Ett nytt sätt att leva? Var det bara tomma ord?
Var är han nu, våra frihetsdrömmars junker Morgonröd?
Han rör ju på sig, så han är nog inte riktigt död . . . .

Text: Danielsson&Alfredsson
Musik: Sklerov&Lloyd

August.

Jeg lengter til fjellet når august dager kommer
og drages mot høyden ved sensommer.
En verkende lengsel til dufter fra blomster og trær
og heier og vidder med solmodne bær.

Lyngblomster myser i morgensolen
biene surrer rundt den lille fiolen.
Hvert gress-strå er som ren parfyme
og fjellet står ennå i sin sommerkostyme.

Ved daggry du hører fuglenes sang
de kvitrer og jubler, alle på en gang.
Et orkester med toner i ren symfoni
og der, flyr en sommerfugl også forbi.

Jeg ligger så stille- men se,
en ørret hoppet like ved.
I vannskorpa så jeg en lekker krabat
som ønsket seg insekt til morgenmat.

Jeg drømmer om fjellet når august dager kommer
jeg drages mot høyden ved sensommer.
Til smørblomst og ballblom og sønnavind
der blåklokker lovpriser Skaperen sin.

Solvang.

AUGUST

Efter julis silke
kommer august med fløyel
og brennende lys.
De blussende kinnenes måned
da brystene er tunge
og brune av sol. Modningens tid.
Keiserens måned. Ikke vent.
Elsk
i august. September
kommer snart med sine rynker
og sin tørre munn.
Se – svalene skyter med piler.
Huj-huj, hør latteren. Plutselig
er det din tur.

Rolf Jacobsen (1907 – 1994)

Psalm Three

On the day when my words
were earth . . .
I was a friend to stalks of wheat.

On the day when my words
were wrath
I was a friend to chains.

On the day when my words
were stories
I was a friend to streams.

On the day when my words
were a rebellion
I was a friend to earthquakes.

On the day when my words
were bitter apples
I was a friend to the optimist.

But when my words became
honey. . .
flies covered
my lips!

Mahmoud Darwish (1941-2008)

I come from there

I come from there and I have memories.
Born as mortals are, I have a mother
And a house with many windows
I have brothers, friends,
And a prison cell with a cold window.
Mine is the wave, snatched by sea gulls,
I have my own view,
And an extra blade of grass.
Mine is the moon at the far edge of the words,
And the bounty of birds,
And the immortal olive tree.
I walked this land before the swords
Turned its living body into a laden table.
I come from there. I render the sky
When the sky weeps for her mother
And I weep to make myself known
To a returning cloud.
I learnt all the words and broke them up
To make a single word: Homeland . . . . . .

Mahmoud Darwish (1941-2008)

"En liten blåveis"

Skrevet av Hermann Hermani og utgitt i 1938. Er også lansert i utlandet og oversatt til ni språk. I Sverige heter den “Violer til mor”.

Sakte går de to i lien,
mor og datter trinn for trinn.
Hånd i hånd de følger stien,
moren hun er blind.
Og hun følges av den lille,
som forteller alt hun ser.
Plutselig står barnet stille,
roper glad og ler.

“Mor, å mor så skjønne små blåveis vokser her,
å hvor de er vakre der de står,
midt i alt det grønne den blåe fargen er!”
Moren smiler for hun skjønner det er tegn på vår.

“Mor nå må du vente her en stund på meg,
for nå skal jeg hente blåveis mor til deg.”
Moren favner stille de blomster som hun får,
og hun kysser ømt den lille som ga tegn på vår.

Før du lytter

Det er tidenes morgen
i skogen
av bjørk og osp og furu.

Stillheten
rører seg
nesten umerkelig

som midt i en samtale
når noen legger en hånd
på armen din.

Casper Andre Lugg