Viser arkivet for stikkord øverland

Bare å leve

Bere å leve er lykke,
om òg i fattige kår,
har du en hånd å trykke,
har du en midvinterdrøm om ennu en vår!
Gyldne dråper blir hvert minutt
tilslutt.

Men engste dig ikke for døden;
som oftest er den lett:
Du vil bare hvile en liten stund,
fordi du er så trett.
Du sovner inn, og du sover.
Da er det over.

Arnulf Øverland (1889-1968)

Fra “Den rykende tande”. Oslo 1960

Ved krusifikset

Allverdens synd for oss du bar,
vår sorg og død.
Men sorger og synder og savn og nød
flenger min sjel og mitt skjelvende kjød!

Du led og du døde. For oss det var.
Hør:
Hvorfor vandrer da vi den samme vei,
til vi styrter og dør?
Hvad bærer da jeg?
Svar!

Arnulf Øverland (1889-1968)

Fra De hundrede violiner, 1912

Medtatt i “Opprør – Religionskritikk i norsk lyrikk”, antologi v/ Ronnie Johanson, Oslo 1999

Ved Rudolf Nilsens båre

På stengrunn sådde han sin blomstersæd.
og fortauskanten blev et hellig sted.
Blankslitt av gatens hverdagstravle strøm
var altertrinnet for hans unge drøm.
På gap sto porten til en helligdom,
som ingen – ingen andre visste om.

Han gikk og lyttet til en symfoni:
i tette stim gikk arbeidsfolk forbi,
og lastebiler spydde ut sin gass,
husene ristet av de svære lass,
og ruter blusset op, og lykter tendtes
for folk som elsket, sørget, drakk og skjentes!

En råtten murstensrøis var hjemmet hans.
Også til den gav kjærligheten glans,
fordi det er det unge hjertes krefter,
som avler rikdommen, vi higer efter.

Han satt om kvelden i sitt gråbeinslott
ved lampen i det nakne dikterkott
og gjorde vann til vin og brød av sten,
til lampen bleknet, og til solen skjen.
Og nummer 13 steg mot sotgrå sky:
Det rummelige hjerte i vår by!

Hans drøm var vår. Den var oss mere nær
enn stjernehvelvingen om natten er.
Og skjønnere enn nattens stjernebro
er menneskenes lengselsfulle tro!

Hans tro var vår. Vi haster mot en tid,
hvis røde demring varsler storm og strid.
Vårt mål er ingen væbnet romerfred,
men folkebrorskap i rettferdighed!

Han svang sitt beger. Og han hadde råd,
fordi han visste, at vårt liv er dåd!
Slik var hans tone: både sterk og øm.
Og sandelig, vårt liv kan trenge drøm!

Arnulf Øverland (1889-1968)

Fra “Riket er ditt”, Oslo 1934

En sang som jeg har diktet

Jeg er den dypt fortapte sønn
av en høiaktet dromedar.
Hver aften bad han aftenbønn
for mig, min gode far:

En sønn som riset hater
må jeg beklage såre.
Jeg avlet mig en dåre,
jeg er en dåres fader!

Hver aften bad han aftenbønn
av omsorg for min sjel.
Jeg er en aseninnes sønn,
min far er en kamel.

Så reiste jeg til Jødeland
og andre kongeriker
og vilde skjerpe min forstand
på vin og sang og piker.

Jeg gransket lærde skrifter
og skjeggete profeter,
og jeg bedrev bedrifter,
som englene begreter.

Jeg drakk for Herrens åsyn
- å dyrebare minner -
og siden i hans påsyn
besov jeg hans prestinner!

Jeg drepte en av vakten
som stod for gudehuset,
men falt for kvinnemakten
og sovnet over kruset.

Ved dobbel og ved terning
jeg tapte sverd og kappe
og våknet på en trappe
og angret denne gjerning.

Og til min far, den strenge,
sendte jeg bud og sa:
Nu har jeg altfor lenge
bedrøvet Jehova.

Jeg har ett mask med gatens svin
og ødt mitt gods med sang og vin.
- Men hvorfor bringe sorgen hjem?
Send kalven til Jerusalem!

Arnulf Øverland (1889-1968)

Fra “Riket er ditt”, Oslo 1934

Mål og midler

Fire goder er ofre verd:
Sannhet og frihet og rett og fred.
Men hvad skal vi ofre hverandre med? -
Kors eller galge, bål eller sverd?

Arnulf Øverland (1889-1968)

Fra “Riket er ditt”, Oslo 1934

Loven

Din gjerning skal vidne for dig. Din høire hånd
skal ikke visne i hansker og gylne bånd!
Hold ordet hellig, ti vit, at ordet er ånd!

Vi reiser tomhendt en dag. Du skal også avsted.
Berik ditt hjerte, så du kan ha noget med!
Vær tro mot din ungdom, så du kan gå bort i fred!

Noget er større enn dig. Der er bjerge med sne
Der er dyrere ting enn ditt liv. Du skal kjempe for det!
Men du skal ikke trampe på den, som er sunket i kne!

Du eier ikke din bror.
Du skal ikke eie din nabos hjem og jord!
Du skal dele med nogen, når du har dekket ditt bord!

Du skal ikke elske alle, det volder besvær,
men tenke så langt, du rekker, på dyr og trær.
Og for din egen skyld skal du holde en annen kjær!

Hedre din mor og ditt barn, at det hedrer sig selv,
så ikke ditt barn blir en feig og forsiktig trell,
og han ikke må leve altfor lenge og vel!

Du skal ikke stille dig opp ved den rikes grind!
Han åpner sin kjøkkendør. Du skal ikke gå inn!
Du skal ikke selge sannhet. Den er ikke din!

Du skal ikke dømme den, som er sunket i slam!
Du skal si til ditt hjerte: Denne gang var det ham.
Og så skal du bøie ditt hode i sorg og skam.

Du skal ikke bære sverd under hvite klær!
Du skal ikke si: Jeg er skyldfri! Si, hvem du er!
Klædt eller naken røber du ditt begjær!

Du skal ikke selge for penger din nestes brød!
Du skal ikke forråde ditt hjerte og ikke din elskedes skjød!
Du skal dø, når du volder død!

Arnulf Øverland (1889-1968)

Fra “Riket er ditt”, Oslo 1934

Riket er ditt

I
Et barn er født i Betlehem,
og barn er der født i alle hjem.

Og mange av dem har funnet fred
på et rettersted.

Vi hørte dem hviske: Det er fullbragt!
Da førtes den neste til kongens vakt.

Og atter lød ropet fra smertens pel:
Ta imot min sjel!

II
Du selv var et barn på en kvinnes kne;
men dagene frem kan du ikke se.

Hvem vet, om han selv er underveis
fra vuggens halm og til galgens heis?

Jeg sier: Hvem vet, hvem hans arving er,
før knektene kaster lodd om hans klær!

I kjenner den ene, som gikk til sin død
i stråler av hellig offerglød,

men ikke de skarer, som gav sitt blod
for drømme, de aldri selv forstod,

og uten å telles blant frelsermenn
gav livet hen.

III
Men også disse er få mot dem,
som koldt blev beordret fra hus og hjem

og blev lastet inn og blev ført avsted
for å meies ned.

De tusen vogner med folk til slakt
blev dag efter dag tilveiebragt,

mens mødre og barn og gamle menn
satt bleke igjen.

Hvem hørte på bønner om fred og brød?
Hvem så til den sorteste, nakne nød?

Du usle, skal ikke du selv forgå?
Hvem roper du på?

Jeg sier til Jer, som har slavet og blødt:
Eder er ingen frelser født!

Jeg sier det atter til tøs og trell:
Frels eder selv!

De mener å eie din fot og din hånd.
Slit dine bånd!

De eier ditt verktøy, din jord, ditt hjem
og du skal gi renter til gud vet hvem.

Det heter, at landet er vårt og er fritt.
Så ta det! Ti riket er ditt!

IV
Jeg så Jer slepe den tunge sten
til bjerge over en konges ben.

Jeg så Jer falle på kne for hans prakt
og kysse den nedetrste flik av hans drakt.

I følte jo dypt, hvilken ære det var
å bære til tømning et kongelig kar!

Det manglet visst lite på at I drakk
av slottets kloakk!

Akk, brødre, I lot Jer tukte i kne.
Men siden var I helt stolte å se,

når selv I fikk svinge en slavepisk
eller telle penger ved fettet disk.

Jo broder, du blev mig så kjempestor
i det indre kontor.

V
Jeg så Jer på vei mot det lovede land
slå leir i den brennende ørkensand,

og atter før dag: avsted, avsted!
Jorden brente og solen sved.

I satte ned det hellige skrin
og speidet mot landet med honning og vin:

Gribbene lettet, og solen skjen
på bleke og avspiste dødningeben.

Selv netterne brente med flammende gny,
og Herren steg ned i en tordensky.

Da krøket I ryggen i skrekk og hat
og lengtet tilbake til pisk og mat.

VI
Du bygget ditt tårn under stridende sprog:
du bygget det dog!

Du sviktet den høvding, som førte dig hjem,
og dog kom du frem.

Du drepte, og selv har du gitt ditt bloid -
hvem er ond eller god?

Hvem vil ikke selge sannhet og rett
for å ete sig mett?

Hvem vil ikke selge til lovens menn
for tredve penger sin beste vènn?

Hvem vil ikke stene en stakkars tøs
og skrike: Gi oss Barrabas løs!

Og atter skrike: Korsfest, korsfest
den mann, som håner vår kirke og prest!

O, brødre i skjensel og søstre i skam,
dog ligner vi ham!

Arnulf Øverland (1889-1968)

Fra “Riket er ditt”, Oslo 1934

Brev fra Jens Bjørneboe til Arnulf Øverland

Forio d’Ischia, Napoli, d. 6.8.1960

Kjære Arnulf!

Forhåpentlig er du og Margrete og ungene på Sørlandet. Gud velsigne dere alle! Ellers har jeg nok tatt avstand fra Gud; man må i alle fall late som om han ikke eksisterer. For han hjelper ikke til, han stråler og dominerer ved sitt fravær. Man må gjøre alt selv.

Gud er ikke en mann som man kan gjøre regning med.

Her blir jeg stekt av solen hver dag. Napoliområdet er ganske vel oppvarmet i juli og august. Like ved siden av Ischia har vi øen Procida med et kjempestort og middelaldersk fengsel; det hjelper ikke å stole på gud her heller. Jeg tror at man i strafferetten har funnet et ganske centralt punkt, hvor man kan finne mange ting avspeilet.

Jeg gleder meg svært til å se dere igjen. Hele denne reisen – på omtrent et halvt år – har vært utrolig vellykket, og mange ting begynner å fortone seg anderledes enn før. Særlig er jeg opptatt av det metafysiske perspektiv, at man må gjøre alt selv. Faderens ansikt er skjult bak en sky. . .

Det var igrunnen bare dét jeg ville si, men du vet det jo fra før . . .

Mitt private liv forflyter utmerket, takket være Tone Tveteraas. Vi spiser og drikker meget og godt. Blekksprut og frukt, og vin til 80 øre literen.

Ha det alle godt!
Din sønn Jens

Fra “Brev i utvalg”, Pax Forlag 2008 (Det var et far/sønn-forhold mellom Arnulf Øverland og Jens Bjørneboe)

Da er det gjort

Der går ingen veg tilbake
til det du engang forsømte.
Tiden lukker seg bak dig
som døren bak den dømte.

Og ingen fremtid er åpen,
når selv du har stengt din port
og kastet nøkkelen fra dig.
Da er det gjort.

Arnulf Øverland (1889-1968)

Evig er livet

Et gammelt hjerte kan snøres av frykt
for sine inderste tanker.
Men så lenge et lite barn er trygt
på veiene, der det vanker,

så lenge små unger triller rundt
i solgrønne blomsterhager,
er menneskets hjerte ungt og sundt
til den siste av alle dager.

Ungene tyr til morens fang,
når de kjenner sig små og svake.
Hun roer dem med en liten sang
og får sin ro tilbake.

Hun tar dem inn til sitt gode bryst
og vugger dem på armen.
Siden går de til dåd og dyst;
fra henne har de varmen.

De tar sin tørn, om den òg er stri;
de leker på harpestrenger.
Sorgen, den kommer vel helst for å bli;
men enda er livet lenger.

Vi tar i arv, og vi gir igjen,
hvad ingen kan telle og veie.
Lykken var alltid å gi sig hen,
å få, men ikke å eie.

Rolig møter en mann sin høst;
han snekrer selv sin kiste.
Og småbarn skal være hans alders trøst;
da er han ikke den siste.

Av frosne marker brydder det grønt,
og av kvister, nakne og stive.
Året skifter med strengt og skjønt;
men evig, evig er livet!

Arnulf Øverland (1889-1968)

Fra samlingen Den rykende tande, Oslo 1960