Viser arkivet for stikkord bakke

Ammerud:

Betongberg
med lyshol ut i
seinkveldsmørkret

Om dei alle sløktes, alle
lykter svartna
vart Ammerud borte

til neste morgon let
sitt magre januarlys sipre
og tone det fram att

og alle bilane
med frostrima ryggskjold
komme i rørsle

og gule T-baneauge
glinse over stålspora
under jorda

Ammerud
midnattsbel
vart
mot min vilje
poesi i mørkret

Kari Bakke (1908-1999)

Fra “Gråspurven”, Oslo 1974

Jeg tror

. . . på de små villblomstene
De som vokser i dagenes
grøftekanter
De nedstøvede små

Disse avsidessmil
Jeg tror på deres krefter
på deres tålmodighet utenfor
Jeg tror på deres
strevsomme liv
ved asfaltkanten
at uten dem
ville asfalten bre seg
i våre innvoller

Kari Bakke (1908-1999)

Fra “Gråspurven”, Oslo 1974

Foto: Torgny

En fold

En fold ordnet av en hånd
En hånd beveget av en tanke
I folden alt tyngsel av fortid

Forgjeves sletter hånden ut

Kari Bakke (1908-1999)

Fra “Dagenes ansikt”, Oslo 1963

Det står en fremmed i min gård

Det står en fremmed i min gård
Han venter i husenes skygge
og solen når ham ikke

Det står en fremmed i min gård
Hans øyne er i mine øyne
De bringer meg savn

Det står en fremmed i min gård
Han er kommet for å bli
Han er meg

Kari Bakke (1908-1999)

Fra “Dagenes ansikt”, Oslo 1963

Du er det forfinede

Du er det forfinede, det klippede tre i parken.
Jeg er treet utenfor, det krokjete
skadd av tyngd.

Du vokser som du skal vokse
og strekker deg
pinje-lik.
Din skjønnhet er åpenbar

og den er ikke min.
Fuglene kommer til meg
som de kommer til meg, men
dine bygger høyere reder.

Mine fugler har jord i sine vinger
og deres himmel er her.

Kari Bakke (1908-1999)

Fra “Dagenes ansikt”, Oslo 1963

Sjuarma morgon

Sjuarma morgon
kyss meg or mørkret,
vekk dei fem sansane mine
og den sjette
at eg kan bu meg,

at et strekkjer røtene mine
under det klaka
til eg sprengjer hamen
og sansane mine knoppar seg.

Med den sjette
skal eg leite fram hjartet ditt.
Kranse det med tidlege blomar
runne ved fonn.

Kari Bakke (1908-1999)

Fra “Dagenes ansikt”, Oslo 1963

Hun var hans kone

Hun var hans kone
med de hundrede tilnavn
De som vokste i hans daglige kjærlighet
i hans vidder av glede ovrer å være
henne nær

Min Dalila sa han
som øket min styrke
og gjorde meg til herre over meg selv

Min brønn av fryd
og min hjemlengsel
bekken gjennom mine marker
dine hundrede navn fra meg danser der
De jeg ikke kan tie med
Mitt hjerte kan ikke rumme dem
for alle de nye som kommer

Du
like fangfull av lykke
Deg vil jeg omringe med magiske navn
mens jeg ser
vingene dine vokse

Angsten har mange veier

Kari Bakke (1908-1999)

Fra “Dagenes ansikt”, Oslo 1963

Også jeg

Også jeg hadde drømmer en gang
sa han, uventet hardt.
Han sto duknakket og med mage
og så seg selv i øynene.

Hendene hang tunge av tomhet
som drømmenes etterlatte.

Brottsjøer av erindring
skyllet over henne.
Brøt opp et nediset ord.
Og ordet ble sol i ham
og hendene løftet seg til kroner av ømhet
i deres dag.

Etterpå
smilte speilet til dem begge.

Kari Bakke (1908-1999)

Fra “Dagenes ansikt”, Oslo 1963

Min elskede

Min elskede hadde så tunge øyne
jeg bar dem i gjemmer av tvil
Han hadde så redde hender
min hunger ble en skrikende ravn

Han tente mine lys. Flammer
av mørke over sjøenes voldsomhet
og han bleknet
Jeg ville klyve i hans styrke
sende bud med stormene om vår kjærlighet
og han vaklet

Han brøt ikke seglet
og kjærligheten vokste skyggeblek
i mørke murede rom
der bare gjenlyd,
bare gjenlyd hørtes

Og kjærligheten sang ikke mer
Den lukket seg taust om en flinge av død

Kari Bakke (1908-1999)

Fra “Dagenes ansikt”, Oslo 1963

Noe sprenges i meg

Noe sprenges i meg og jeg er for liten
Noe folder seg ut og møter dag
Har jeg aldri sett før
aldri hørt
aldri smakt
Vinge og rot er jeg blitt
Kan jeg for at jeg beruses
Livet fyller stadig mitt glass

Disse mine landskap av lykke
som de aldri forsvinner
som de bygger seg i meg
og gjør meg sterk
når skjelvene kommer, rasene

Som de tar meg til bolig
i mine ringeste stunder
vet jeg dem enda til
Når alt slår revner
vet jeg dem bakom
selv når jeg ikke vet

Bærer vi alle vår barndom
som arr i barken
som hjerte skåret med kniv -

Bærer vi duftene i skjøre skåler av erindring
og synger lydene i vår stamme
fra den gang
vi gikk ombord i barkebåtene
og drømte verden -

Fra den gang alt hadde ansikt
og intet vendte oss ryggen -

Kari Bakke (1908-1999)

Fra “Dagenes ansikt”, Oslo 1963