Viser arkivet for stikkord bjerke

Arvedyden

“Født ondt er mennesket.”
Ja, gudbedre:
Det hevder samtlige kirkefedre.
Men at det samtidig
er født godt,
har kirkefedrene
underslått.

At du av fødsel
er dypt elendig,
er teologisk sett
helt nødvendig:
All synd blir hjemsøkt
- når galt er skjedd -
på dem i fjerde
og femte ledd.

Når din kanin av
en oldefatter
fikk fjorten barn med
sin søsterdatter,
da er det altså
på grunn av dem
at du er blitt så
utrolig slem!

Og når din heks av
en oldemutter
var svak for flasker
og fulle gutter,
bevirker arvelig
overføring
at du blir tatt for
promillekjøring!

Ja, arvesynden:
den lar seg bare
rent vitenskapelig
bortforklare.
Men jeg som forsker
vil slå til lyd
for at vi også
har arvedyd.

Alt godt vi gjør,
mine fromme brødre,
med dem som siden
blir oldemødre,
vil som en arvelig
dyd bli spredd
til dem i fjerde
og femte ledd!

André Bjerke (1918-1985) En jeger og hans hund, 1958

Fra “Opprør – Religionskritikk i norsk lyrikk”, antologi v/Ronnie Johanson, Oslo 1999

Frelsespike

Ved støtten av den gamle dikter står
en skare kledd i sorte klær.
En salme, skjelvende og sår,
går gjennom lundens trær.
Det lukter vår -

En pike synker ned i kne
med hud av sne.
Hun hvisker frem sitt bitre hjertes bønner
til ham hun vet i salighet belønner
et liv i vé.

Og hennes magre, blomsterløse kropp
har plutselig fått lykke. Skyter knopp
En febervekst som ikke lenger vet
sin heslighet!

Jeg ser hvor hennes unge, gamle kinn
er blitt forgremmet av å lengte, lengte.
Et lukket sinn
hvor alle drømmer lever innestengte,
og ingen jordisk varme mer når inn.

Vel svulmer hennes dyd
i trossig glød.
Vel synker hun mot Herrens skjød
i fryd -

Men når hun neier,
er det isblek salighet hun eier.

André Bjerke (1918-1985)

Fra Syngende jord, 1940

Medtatt i antologien “Opprør – Religionskritikk i norsk lyrikk” v/Ronnie Johanson, Oslo 1999

Å tale om Gud

Enhver blir snakkesalig i sin tro.

Friske som druer må dine ord være
hvis du vil tale om Gud! De ord som er brukt,
er ikke lenger tunge av saft som bæret.
Talen om Gud er gammel nedfallsfrukt.

Bedre er det å tie om Gud enn å tale.
Bedre å savne usalig enn gjøre sitt savn
åndelig snakkesalig . . . Hanen vil gale
når du fornekter en gud ved å plapre hans navn.

Du som har “funnet din gud” og tror du skuer
“meningen med det hele”, og “følger Hans bud”:
var dine ord om guden friske som druer?
Ingen uten et barn bør tale om Gud.

André Bjerke (1918-1985)

Fra Slik frøet bærer skissen av et tre, 1954

Medtatt i antologien “Opprør – Religionskritikk i norsk lyrikk” v/Ronnie Johanson, Oslo 1999

Med åtte roser

Åtte roser vil jeg gi deg:
Én fordi du er så pen.
Én for alle drømmer i deg.
(Lar du meg få plass i én?)
Én fordi du er en hulder.
Én fordi du er en ånd.
Én for trykket av din skulder.
Én for varmen av din hånd.
Én for håpet, én for slottet
vi skal bygge: Det blir åtte –
åtte roser som vil tørste
efter å få være nu
hos den niende og største
ville rose – som er du.

André Bjerke

Dager

Hva er en dag? En målestokk for tid.
En tidsenhet- I grunnen valgt vilkårlig?

Med all respekt for astronomens flid
Tror jeg han definerer tingen dårlig

At dagen nærsagt er individ.
Det vet enhver som tar en dag alvorlig

En dag kan tale til deg som en venn.
Forstå ditt sprog. Tyde dine gåter;

En annen dag glir fjern og fremmed hen
men hjelper deg på mange skjulte måter.

Mens andre dager er som tause menn
og atter andre ligner barn som gråter

De drar forbi i tiden som en strøm
av vesner du skal kjenne – noen svale

og lattermilde som en munter drøm
og andre med en røst som kan befale

En dag er faderbarsk – En moderøm -
men alle vil de ha din sjel i tale

Hver dag har fått sitt grunnmotiv
Sin toneart, sitt budskap den skal bære

Den lever med et kunstverks egenliv
så av din hjelper dagen du lære

At ikke tidsfordriv, men dødsfordriv
bør alle dine dager være!

André Bjerke (1918-1985)

Kanskje?

Du er den min styrke skulle bære
simpelthen.
Aldri er jeg den jeg skulle være
for min venn.

Altfor ofte har min svakhet preget
det som skjer.
Du har allerede tilgitt meget.
Tilgi mer!

Gi meg nok en chanse til å lære
å bli hel.
Kanskje blir jeg den jeg skulle være
for din sjel.

Kanskje kan vi, kvinnelig og mandig,
se vår vei?
Kanskje du forstår at jeg bestandig
elsker deg?

André Bjerke (1918-1985)

Fra samlingen En skrift er rundt oss, Oslo 1966

Det haster!

Les leksene, barn! Det er stor konkurranse
i verden idag. Du må lese på spreng!
Hvis landet skal bedre sin handelsbalanse,
din karakterbok ha mange poeng.
Bli nyttig for samfunnet! Barndommen kaster
jo svært lite av seg. Så skynd deg! Det haster!
Ja, se å få barndommen unnagjort
fort, fort!

Og så ble du stor? Men er stadig for fattig.
Det haster med høyere levestandard,
for hva er din knallert mot Meyers Bugatti
og din kones rev mot fru Steens leopard?
Du ble disponent? Men du får ikke fred i
din sjel før Hopp-Gundersens stilling blir ledig,
så du kan få satt DIREKTØR på din port
fort, fort!

Det haster! Det haster! Hør hurtigtogstonen
fra hjulene: Godt at din fart er så stor!
Du komme tidsnok til endestasjonen
med skilt i granitt over seks fot jord!
Hva rakk du å se? Dette landskap der ute,
ditt liv, hva var dét? Noen blink mot en rute.
Som stolper langs linjen fløy dagene bort
fort, fort!

Det haster! – med at du går utfor i svingen
og kjører i grøften. Du mister et fly,
men rekker isteden sommerfuglvingen,
et gresshoppegniss og en drivende sky.
Den driver så langsomt . . . Så legg deg til rette
i gresset. Det ene som haster, er dette
å vite: Du lever – og livet ditt er
Nu. Her.

André Bjerke (1918-1985)

Fra samlingen En skrift er rundt oss, Oslo 1966

Til den letteste

Du går så lett
på denne jord.
Det er så vidt
du setter spor.

Ble kloden før
betrådt av to
så tyngdeløse
pikesko?

Det er som bor
det i din kropp
den samme kraft
som løser opp

det grove stoff
og gjør det om
til sommerfugl
og stjerneblom.

Vår jord er ikke
lett, akk nei,
men den var tyngre
uten deg

og dine pike-
føtter som
er sommerfugl
og stjerneblom.

For dine trinn
på vår planet
er jordens drøm
om vektløshet.

André Bjerke (1918-1985) – til datteren Vilde

Fra samlingen En skrift er rundt oss, Oslo 1966

Den store maler

Idag er sommeren på ny seg selv:
En stor og ødsel maler som velsigner
vår jord med kunst. Se sommerfuglen ligner
en flyvende kinesisk akvarell!

Den store maler tok en liten pust
i bakken her i juli. Hans talent
har vært på ferie. Men bare vent:
Han kommer ny og veldig i august!

Nu gjennomgår hans kunst metamorfoser:
Hans pensel – som har solen til palett -
bestrøk vår rosenbusk. Den stod med ett
i hundre små vulkanutbrudd av roser!

Han maler grønt som gror og grønt som hopper,
samt spiselige studier i rødt.
Han dypper penslen i en hasselnøtt
og maler nøttebrune barnekropper.

Og han er også en marinemaler:
Han maler sjø, han maler skum og tang,
så man blir våt! Han maler soloppgang,
så man kan høre at en hane galer . . .

Han maler uten at han får en skilling
i kunstnerlønn – men gjør det genialt.
Jeg tror at alt hva sommeren har malt,
vil bli en minneverdig høstutstilling!

André Bjerke (1918-1985)

Fra samlingen En skrift er rundt oss, Oslo 1966

Sommeren husker

Hvem er i haven? Hørte jeg noen ruske
i en så altfor lukket havegrind?
. . . Mellom to graner svinger en barnehuske,
dyttet av ingen hender. Dyttet av vind.

Bjerkens røkelse, vinterkarsens parfyme
dufter i lyset – som til en plutselig fest?
Ingen er her. Bare den anonyme
gjest som er kommet. Og han kom til hest.

Kom med et spann av føll! Med ett er husken
kuskesetet foran en kongelig vogn.
Med en usynlig svepe smeller kusken:
“Hypp, mine roser! Hypp, min røde rogn!

Hypp, mine hestehover og stikkelsbærbusker!
Frem med din rødme, peon – i strak galopp!"
Sommeren leker alene i haven. Den husker.
Valmuer vugges i været. Gress gynges opp.

André Bjerke (1918-1985)

Fra samlingen En skrift er rundt oss, Oslo 1966