Viser arkivet for stikkord hans

E slåttatæja

Du går så bratt ette allmannvæja
å fint bli fare frå fotå din
Meinn vi ska møtast e sommå tæja,
når haustkvellsdåjja e skåra skin.

Du trø e ståppå så stronk å strakjin,
å stor e status, så stør kan bli.
Meinn e trødd framme å kledd me nakjinn
å tedd me tuppåt e all mi ti.

Meinn når vi kjem innåt elvafara
å kar’n me jåa he kvesst si klo,
så ska du sjå at på kjerkegara
der sett dem såt’ tå åss båe to.

Å så æn mårgå ska såtåinn kastast,
da blir det spørsmål om vakkert ver.
Fær løinn skår lyt e sikkert lastast.
men får du høytørk fær fager fer?

Hans Hyldbakk (1898-2001)

Reprise

Eg sit utfor veggen og ser imot Salen
og Knyken, mitt heilage fjell.
Og enno ein gong går det vårsøg i dalen
med dårande draumar i doggsvale kveld.

Det glimtar og skin frå mi audslege hytte
i skogen der langt oppi li.
Ja kjære, du gjorde di tenande nytte
og det er det beste ein bustad kan gi.

Eg kjenner meg glad over det eg fekk gjeva
og sæl etter det eg fekk gjort.
For det eg fekk lov til så lenge å leva
og reise eit minne om dei som gjekk bort.

Men større enn alt er no det at eg kjenner
der djupt i mi innarste sjel
at bygda og folket dei er mine venner
og heile all verda ho vil meg så vel.

Eg sit innmed veggen og ser i reprise
at våren han veit kva han vil.
Eg sit her og syng på ei sjølvlaga vise
og takkar for det at eg enno er til.

Skrevet og framført av Hans Hyldbakk i f.m. hans 100-årsdag den 8. mai 1998

Nå når dagene blir lengre og lysere er det ikke til å unngå at Hyldbakks “Vårsøg”, tonesatt av Henning Sommerro, dukker opp både i hodet og på diverse blogger. Jeg ble kraftig provosert da “Vårsøg” ble kalt for “salme” og “hymne” på en herværende sone, hvor jeg er utestengt. Hyldbakk, slik jeg kjenner ham, ville ha blitt provosert selv. Han regnet seg overhodet ikke som noen kristen, og han syntes ikke selv at han var noe særlig til lyriker heller. Det han var stolt over ved arbeidet sitt var slektsforskningen og bygdebøkene som ble utgitt som følge av denne forskningen. Jeg har selv Hyldbakks bygdebok som omhandler mine forfedres hjemsted på Nordmøre.

Da Hyldbakk ble spurt om hva han mente var det største som hadde skjedd i hans levetid, svarte han kristendommens gradvise tap av makt over menneskene, at man etter hvert kunne tillate seg å være mer frimodig, at begrepene “synd” og “skam” gradvis forsvant, og at unge (og eldre) mennesker kunne vise åpent at de var glade i hverandre.

Hyldbakk var en begersvinger av rang, og sier selv at han nok kunne bli inspirert i fylla, men at han alltid ventet til han ble edru med å skrive. Han kalles “Kleivakongen”, og han ga vekk både hjemmet sitt og formuen sin til hjemkommunen. Dette ble til et fond som skulle støtte kulturarbeid – bortsett fra stjerneidrett og fotball!

Dag og Tid gjorde et herlig intervju med Hyldbakk dagen før hundreårsdagen hans.

Nordmørsminne

E satt ve ælven på Vinnavollja
Æn kvellj da Driva va stor å stri
Å vårkvellj va d å rænt færtrollja
E vart tå bøgdn slik blomsterti

E kjæm hauvv bjørka på Leirviklannja
Ho va den først så vart grøn om vårn
Der såg e fossn å Mulvikstrannja
Å Ålvundfjellja me tinn å tårn

E sto på Glåma å såg frå høgdn
På Skålvikfjordn dern låg bli å blå
Å evve Halsan mot Straumsneshøgdn
Smilt lannje mot me me vatna små

E sto på bergå der have blåna
Å Gripfyrn sto på stakå sin
D va så hjarte i brengånnj bråna
Færr lannje kjent e he minnja min

Da stæg d imot me frå stø å støla
Me barndomsbjøllå så kjent å kjært
Frå orderøra me djupe høla
Der fannj e alltj som va Vårsong verdt

Men æn gång væt e at lannje tek me
Me vårkvelljssalme så varmt i favn
Å bli e rimlaus, så ennjå ræk e
På Nordmørsvægå å finnj me hamn.

Hans Hyldbakk (1898-2001)

Bekjendelse

Ensidighed gjør stærk maaske —
dog, hvor jeg kan, jeg helst slaar bro;
med begge oine vil jeg se,
saalænge jeg har to.

Bestraal mig, sol! Tø op, tø op

i dette bryst hvert svagheds spor!
Udfold min sjæl som blomstens knop
i gjerning, som i ord.

Hans Vilhelm Kaalund (1818-1885)

Hun var hans kone

Hun var hans kone
med de hundrede tilnavn
De som vokste i hans daglige kjærlighet
i hans vidder av glede ovrer å være
henne nær

Min Dalila sa han
som øket min styrke
og gjorde meg til herre over meg selv

Min brønn av fryd
og min hjemlengsel
bekken gjennom mine marker
dine hundrede navn fra meg danser der
De jeg ikke kan tie med
Mitt hjerte kan ikke rumme dem
for alle de nye som kommer

Du
like fangfull av lykke
Deg vil jeg omringe med magiske navn
mens jeg ser
vingene dine vokse

Angsten har mange veier

Kari Bakke (1908-1999)

Fra “Dagenes ansikt”, Oslo 1963