Viser arkivet for stikkord ingeborg

Barnebillett

Ingeborg, 13 år gammel

Jotakkda . . . I dag er jeg åtti år
og jeg har det storfint i trygdegår’n.
Vann har jeg,
varme,
Elektrisk komfyr,
og reiser på barnebillett gjennom by’n.
Hører litt dårlig det gjør jeg nok, ja,
men ellers er alle ting riktig så bra.

Nei, jeg er fra bygda -
er barn-født på Vik.
Der arbeidet far min med tømmerdrift.
Der hadde vi elva
og fossen
og sjø.
Der hadde jeg tenkt både leve og dø.
Men skjebnen er lunefull,
slår ned som et lyn.

Og nå har jeg barnebillett gjennom by’n.

Det hender det drypper fra krana mi her,
da minnes jeg vårbekken frysende nær.

Da hører jeg fossen,
da lukter jeg muld.
Da skjær jeg meg fløyte
og plystrer en sull.

Som svala sving tanken så våryrt i sky’n
og glemt er min barnebillett gjennom by’n.

Når snø’n driv mot glaset
og fonner seg svær -
og jeg kjæler varmapparatet mitt her;
da lukter jeg granved
som fraser og tvin,
og kvalukta kildrer i neseving.
Da minnes jeg kjelken
av vedsjau og slikt,
med rim over skogen
så isnende hvitt.

Som svala sving tanken så våryrt i sky’n
og glemt er min barnebillett gjennom by’n.

Fra dryppet i vasken kling synene fram,
og myrblad og balblom og hanekam,
som grodde på bakken,
langs brønnsveg
i kratt -
nå blomstrer de opp att i sinnet hver natt.

For når en har vasset i graset ved Vik
da blir en i evighet lykkelig rik.

Og tankene seiler som svala i sky’n
og glemt er min barnebillett gjennom by’n-

Ingeborg Refling Hagen (1895-1989)

Fra “Jeg foretrekker lyset”, Oslo 1962

Jeg foretrekker lyset

I de gamle gode dager var jorda ganske flat
og fløt på Okeanos,
som et skjold på avgrunnsdypet.
Fra himlen truet lynet,
meteorer og kometer,
og skjebnehånden lekte
og lette og pekte
og valgte seg en synder på jorden til sitt mål.
For under lå som skansegrav
et vilt og mektig helvet,
og mellom dyp og himmel var mennesket satt,
og dommedagen truet med utslettelse og natt.

Da stirret Tycho Brahe og sa:
“Jeg observerer”.
Og Kepler prøvde regne ut hver bane han så.
Kopernikus tidde,
han våget slett ikke
å røpe for noen hvor løsningen lå.
Men fromme Galilei
ble var at lysekronen
i kirken svingte lovfast
som trekkvinden går.

Da gikk han ut av kirken
og løsnet jordens lenker
og slynget den i bane
med en veldig tankekraft.
Og mørkemakten raste:
“Ta budet ditt tilbake,
legg jordkaka igjen på plass
der hvor den alltid lå”.
Men Galileis tanke
hadde tent et lys i verden
og alle så og hørte
det Galilei så.

Og Giordano Bruno slo opp sitt gudeøye
hans blikk skjøt lyn i rummet
så krystallhimmelen brast,
og banene ble synlige,
alt sluttet seg sammen,
og “UTENFOR” ble borte,
men himmel over alt.
Da raste mørkemaktene
for helvete ble lukket,
og fiende og uvenn
fikk ingen straffeplass.

Og Giordano dømtes
som kjetter til bålet,
han hadde lukket helvet,
gitt Herren all-makt
Han hadde utropt enhet
i Gud og universet
uendelighet med uendelighet i pakt.

Jeg foretrekker lyset,
da ser en faren stor,
men øyner håp i “ENHET
og tror på hjertets renhet
som vil ett . . . .
LIVJORD.

Ingeborg Refling Hagen (1895-1989)

Fra “Jeg foretrekker lyset”, Oslo 1962

Forgjeves

Forgjeves har vi satt vår lit
til krefter utenfor vårt jeg.
Vi tok i arv den kristentro
at Gud er god,
at han med kjærlig faderhånd
på all vår ferd
har stukket opp vår skjebnes vei.
Vår egen makt er intet verd.

Og hvis vi ikke straks forsto
i hjelpeløs, avmektig tross
hans uransakelige sti,
da var det vi
som ikke kastet all vår sorg,
sa presten blidt,
på ham som omhu har for oss.
Vår Gud han er så fast en borg.

En trolldomsmakt vi kalte Gud
fikk skyld for alt som vi lot skje.
Vi kastet all vår sorg på ham,
og uten skam
sto vi der uten ansvarsplikt.
Men krig og nød
er straff fra Gud for synd og svikt,
sa presten, full av troens glød.

Ingeborg Flood (1901-1963)

Maskinskrevet manuskript, Nationalbiblioteket i Oslo

Medtatt i antologien “Opprør – Religionskritikk i norsk lyrikk” v/Ronnie Johanson, Oslo 1999

Ordsprog

Når nøden er størst, er hjelpen fjern.
De fleste har nok med sitt eget.
Det gjelder å bygge sig selv et vern -
skjønt stundom det koster formeget.

Den ensomme, som med sjelen full
går nødtvungen rundt og tier,
han byttet visst gjerne sin taushets gull
med talens forrådte verdier.

Mennesket lever nu mest av brød.
At ord, som går ut fra Vårherre,
hittil har stagget de hungriges nød,
er ikke bevist oss, dessverre!

Ingeborg Flood (1901-1963)

Fra Nattens brev, 1934

Medtatt i antologien “Opprør – Religionskritikk i norsk lyrikk” v/Ronnie Johanson, Oslo 1999

Rettferdighet

Det sanneste ord som i Skriften er falt
er dette at meget skal gives,
og den som har lite skal miste alt -
og enda ha plikt til å trives.

Og enda ha plikt til å takke en Gud
som styrer alt klokt og rettferdig.
Men holder vi bare hans nidkjære bud
da blir vi nok himmelen verdig.

Dette er ordet om armodens lodd
som bøkenes bok har beskrevet.
Og livet er blitt som det dengang ble spådd:
fra noen blir alle ting revet.

Se, enken berøves sin eneste sønn!
For elsker vi nogen for meget,
da kan ikke engang den heteste bønn
få gudenes hjerte beveget.

Sterk må den være som ingenting har,
belaget på alt til det siste.
Og ber han om nåde, da får han til svar:
Hver ting du har kjær skal du miste!

Ingeborg Flood (1901-1963)

Fra Godt å være to, 1945

Medtatt i antologien “Opprør – Religionskritikk i norsk lyrikk” v/Ronnie Johanson, Oslo 1999

Kristensyn (vinteren 1940)

Se, kulden er gaven til finnenes folk.
Det er Guds tolk
som vidner og sier at han står det nær.
Det skal ikke frykte for fiendens hær.

Slik taler de kristne med dommedagsfynd.
De kaller det synd
å tro noe annet. Den kulden som rår
er himmelens bidrag til Finnland i år!

Se, mennesker forfryser i sanseløs nød.
De teller hver død
i dagens aviser med frydefull trøst:
“Herren er med oss! Vi hører hans røst!”

Sprikende lemmer groteske å se
som hugget i sne.
“De var kanskje eslet til mennesker som vi,
men hevnen fra Gud kommer ingen forbi!”

Jeg nekter å tro på den guden de har.
Forkrøplet og rar -
så hevnglad som bare en kristen i hat:
la mennesker fryse ihjel uten mat!

Hvis noen slags gud kunne se til oss nu,
da skalv han i gru
og vendte seg fra oss i smerte og skam!
Så ynkelig lignet vi billedet av ham.

Ingeborg Flood (1901-1963)

Fra “Godt å være to”, 1945.

Medtatt i antologien Opprør – Religionskritikk i norsk lyrikk v/Ronnie Johanson, Oslo 1999