Viser arkivet for stikkord jacobsen

Tanker ved Sjodalsvatn

Var det lur-tonen fra alle fossene her
som engang lærte skaldene å kvede
og fødte ordene i Håvamål og trollet i eventyrene?
I ingen land jeg vet om
hørtes så mange horn og harper.
I alle daler, utfor alle skrenter
toner det helt inn i tinningene
av vann som synger, kaller,
lokker deg til drømmer.

Nå er det meste lagt i rør
og mangt er borte, men det må være slik
som det må gå med deg og meg:
Noe må temmes ned og bli til kraft og ånd
men noe må flomme fritt
sånn som sangen fra Gjendeoset borti her
og i blodet vårt,
den som forynger verden.

Rolf Jacobsen

Hundvåko

Hundvåko, Hangur og Skriulaupen.
Underlige navn vi har i dette landet vårt,
liksom hogd ut av berget, rett og slett,
eller skåret ut av gamle trestubber.

Men de svarer liksom ikke lenger til noe.
Vil kanskje ikke kjennes ved oss,
og ikke vi ved dem. Ikke motellene. Ikke bensinstasjonene,
og det vi snakker om eller tenker på.

Framrusthovdi, Uppnostindann’, Tindulvstølane.
Det må ha bodd noen her før
som var mere kjente her enn vi er blitt,
og tok ordene rett ut av fjellveggen
og hogde dem til for oss som runer.
Holder det?

Rolf Jacobsen

Fjellregel

Det er den tynne sneen,
den som falt inatt,
som er så farlig, sier de.
Det ligger et islag under der
av gammel, forherdet sne. Det er den
som setter de store skredene igang
- de som river med seg alle.

Nysne, tynn, sprø
er falt inatt,
så trå ikke feil.
Husk på den gamle sneen,
den seige skorpen som ligger der og venter.
Så hold unna bratthenget.
Det kan begynne som en torden
og ende som en blinkende ljå.

Rolf Jacobsen

Landet på ruten

Border av mørk mahogny
og border av umalt tre.
Nu ligger vårt land bedekket
av lampenes tunge sne.

Fra Ryvingen til Varanger
og ut til de blanke skjær
stampes det frem av mørket
et levende stjernevær.

Morild i tunge bakker
flimrer om fjell bak fjell,
men rutene står som kloder
– ensomme for sig selv.

Hvor bakom de små gardiner
mennesker går omkring
og ser hvordan lampen stirrer
ned på de samme ting.

Dagene drar forbi dem,
vinter og atter vår,
og natten ligger og venter
i kroken hvor sengen står.

De bretter ut sine duker
og folder dem sammen på ny
i hverdagens sol som skinner
evindelig, uten sky.

Og store tungsindige lyder
kommer og banker på
fra vinden som går i skogen
og fossene lysegrå.

Fra bilenes tut og gaten
som durer oss ganske nær
og bølgen som faller knusende
over de flate skjær.

Men lampen står ganske stille
med dirrende glødetråd
og senker sin hvite finger
og peker hvor vi skal gå.

Den brer sine blanke vinger
ut over mange mil
og ser på oss med sitt evige
blinde og dumme smil.

Rolf Jacobsen (1907-1994)

Sol i sorg

Hvorfor er midnattsolen så blek?
Den er en sol i sorg.
Den står lavt på den andre siden av jorden en stund
lik en gammel mor efter en tung dag.

For hva har den fått se
overalt på jorden,
i menneskenes øyne og i deres henders verk.
At det er ikke nok.
Selv allverdens sol er ikke nok.

Ikke purpurmorgnene og dagens mette ro.
Ikke kornet som den løfter opp til dem og den stimende fisk under
land,
ikke storm, ikke sne, regndråpenes milde lyd over takene
ikke nok, ikke nok.

Selv allverdens sol er ikke nok.
Den er trett, den er en sol i sorg,

og den trekker det grå sjalet omkring sig
så vi ikke skal se øynene.

Rolf Jacobsen (1907-1994)

Kjente jeg deg?

Kjente jeg deg
egentlig. Noe
du aldri fikk sagt eller
vi lot ligge. Halv-
tenkte tanker. En skygge
som strøk over ansiktet.
Noe i øynene. Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten
har ingen lyd,
bare rare tanker. Ord
som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?

Rolf Jacobsen (1907-1994)

Mose, rust og møll

Mosen kommer ut av jorden.
Lydløst som nattens flaggermus
setter den sig på stenene og venter,
eller nede i gresset
med sine askegrå vinger.

Rusten går fra nagle til nagle
og fra jernplate til jernplate i mørket
og undersøker nøiaktig
om tiden er inne.
Når stemplene er gått til ro;
når bæresøilene er langt inne i natten,
skal den gjøre sitt blodige, stille arbeide.

Stjernenes hvite møll
sitter i klaser på himmelens mørke glassruter
og stirrer
og stirrer på byenes lys.

Rolf Jacobsen (1907-1994)

Vi møtes

Møtes i den lange rulletrappen
du oppover
jeg nedover
ubevegelige som billedstøtter
mange i følget ditt
mange i følget mitt
ingen ser på hverandre
ingen snur seg
klapperapp klapperapp klapperapp
sier rulletrappen

Rolf Jacobsen (1907-1994)

Til Jorden (med vennlig hilsen)

Hør her, Jorden, vi har noe å si til deg
– ikke fordi vi misliker oss her, det er et fint sted dette,
nok av vann og høyt og luftig under taket,
vi legger korn i jorden og snart suser det gyllent over markene,
for nesten alt har vi fått fra deg,
olje og friske hav og varm ull om vinteren
men vi har ingen ro her lenger.
Noe har slått oss ut av kurs
og vi går rundt og er redde hver dag
for alt som kan komme.
Derfor spør vi deg nå: Hva gjør du med fjellsidene
og med havet?
Hvordan greier du alltid å være i balanse med deg selv,
alltid i likevekt. Du går i din bane i rommet
uten en feil, ikke en tomme avvik,
lydløs, ensom bak alle lysår i evigheten,
bare med et sakte sus fra havet
og fra vinden gjennom skogene nå og da.
Du skifter sol og vind og våren kommer som bestemt.
Alle regnestykker går opp, dine mønstre og figurer
er klare som glasskrystaller.
Derfor er det vi kommer til deg og spør
hvordan får du det til.

For nå har vi bodd hos deg så lenge, i lyst og i nød,
og fra deg har vi fått hva vi hadde behov
unntatt dette ene – likevekten og bestandigheten,
din uforstyrrelige ro.
Ja, du ser selv hvordan det er fatt med oss,
hvordan vi gjør livet om til død overalt vi ferdes
– fabrikkene som arbeider dag og natt med utslettelsesvåpnene.
Luften som forpestes, havet og skogene som dør,
mens millioner av oss lever som dyr, i sult og nød.
Slumstrøkene i øst og vest vokser som en sykdom
og har alt lagt seg som en skorpe rundt de store byene,
du ser det selv og vi kan jo ikke stanse det
uten gjennom strømmer av mord, helveter av blod.

Du som leder isfjellene ut i mildere hav
og lar sommer veksle lydløst med høst, hver til sin tid,
og som lar våren springe frem som grønne fontener efter sneen
– lån oss litt av din balanse, din ro,
som når natt går over i dag og uværet drar bort over åsene
må du hjelpe oss og rette opp igjen vårt hus
som snart vil styrte sammen og knuse alle.

Vi tror nok du vil savne oss. Det ville bli stille her.
Underlig og tyst når markene gror til
og alle hav er øde.
– Og hva skal du si om natten, til alle stjernene
når de kommer og trenger seg omkring deg
med kjølige professorøyne glimtende
bak sine strenge brilleglass:
– nå, hvordan ble det så med vår kuvøse,
vårt prøverørsbarn?
Gikk det galt med eksperimentet?

Rolf Jacobsen (1907-1994)

Tett snevær

Tett snevær fyller gatene om morgenen
som en slags sinnssykdom i lyset
- noen som prøver å spille fløyte med amputerte hender
og tette igjen trafikklysene med kniplingslommetørklær
men det mislykkes som ethvert forsøk
på å forandre vårt verdensbilde blir det selv
forvandlet
til oljesøl og urin og renner bort i kloakkene.

For det nytter ikke med kloroformerte sommerfugler
eller med å føre svampen langsomt over et bilde som er ondt
når hånden er nølende og usikker på seg selv
og bildet er av jern.

Rolf Jacobsen (1907-1994)

Fra samlingen Stillheten efterpå, Oslo 1965