Viser arkivet for stikkord jeg

Jeg finner nok frem

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem.

Kolbein Falkeid (1933-

Jeg foretrekker lyset

I de gamle gode dager var jorda ganske flat
og fløt på Okeanos,
som et skjold på avgrunnsdypet.
Fra himlen truet lynet,
meteorer og kometer,
og skjebnehånden lekte
og lette og pekte
og valgte seg en synder på jorden til sitt mål.
For under lå som skansegrav
et vilt og mektig helvet,
og mellom dyp og himmel var mennesket satt,
og dommedagen truet med utslettelse og natt.

Da stirret Tycho Brahe og sa:
“Jeg observerer”.
Og Kepler prøvde regne ut hver bane han så.
Kopernikus tidde,
han våget slett ikke
å røpe for noen hvor løsningen lå.
Men fromme Galilei
ble var at lysekronen
i kirken svingte lovfast
som trekkvinden går.

Da gikk han ut av kirken
og løsnet jordens lenker
og slynget den i bane
med en veldig tankekraft.
Og mørkemakten raste:
“Ta budet ditt tilbake,
legg jordkaka igjen på plass
der hvor den alltid lå”.
Men Galileis tanke
hadde tent et lys i verden
og alle så og hørte
det Galilei så.

Og Giordano Bruno slo opp sitt gudeøye
hans blikk skjøt lyn i rummet
så krystallhimmelen brast,
og banene ble synlige,
alt sluttet seg sammen,
og “UTENFOR” ble borte,
men himmel over alt.
Da raste mørkemaktene
for helvete ble lukket,
og fiende og uvenn
fikk ingen straffeplass.

Og Giordano dømtes
som kjetter til bålet,
han hadde lukket helvet,
gitt Herren all-makt
Han hadde utropt enhet
i Gud og universet
uendelighet med uendelighet i pakt.

Jeg foretrekker lyset,
da ser en faren stor,
men øyner håp i “ENHET
og tror på hjertets renhet
som vil ett . . . .
LIVJORD.

Ingeborg Refling Hagen (1895-1989)

Fra “Jeg foretrekker lyset”, Oslo 1962

Jeg tror

. . . på de små villblomstene
De som vokser i dagenes
grøftekanter
De nedstøvede små

Disse avsidessmil
Jeg tror på deres krefter
på deres tålmodighet utenfor
Jeg tror på deres
strevsomme liv
ved asfaltkanten
at uten dem
ville asfalten bre seg
i våre innvoller

Kari Bakke (1908-1999)

Fra “Gråspurven”, Oslo 1974

Foto: Torgny

Også jeg

Også jeg hadde drømmer en gang
sa han, uventet hardt.
Han sto duknakket og med mage
og så seg selv i øynene.

Hendene hang tunge av tomhet
som drømmenes etterlatte.

Brottsjøer av erindring
skyllet over henne.
Brøt opp et nediset ord.
Og ordet ble sol i ham
og hendene løftet seg til kroner av ømhet
i deres dag.

Etterpå
smilte speilet til dem begge.

Kari Bakke (1908-1999)

Fra “Dagenes ansikt”, Oslo 1963

Jeg skulle takket

Jeg skulle takket
Du vet det jo ikke
At du kom med vår

Du trådte barbent
i mine marker
Forstår du det, barbent

Der den barbente trår
går telen av jorden
og jeg er jord, vinge
og jord

Kari Bakke (1908-1999)

Fra “Dagenes ansikt”, Oslo 1963

Hvis jeg bare

- Hvis jeg bare orket å vaske opp,
enda en gang,
rydde i skapene,
hvis jeg bare kunne støvsuge,
enda en gang
og overraske med å lage innviklet mat
uten å spare meg noe besvær.

Var det dette diktet du ville
true ut av meg, liv!

Eeva Kilpi (1928-

Fra “En sang om kjærlighet”, Bokklubben 1990

Foto: Torgny