Viser arkivet for stikkord karl

Ikke mine ord igjen

Nå spisser de ører,og lytter igjen,
de staute, nysgjerrige kvinner og menn.
En stor sak skal atter for retten,
da er de der sikkert på pletten.

Men hva med de to, som mistet sin pike,
det blir sikkert vondt, når man såret skal ripe.
Om det er der ingen i verden som spør,
når den som er skyldig, kan slippe ut før.

De nyfikne sitter med strittende ører,
og håper det ikke blir lukkede dører.
For da må de stå ved avisen og vente,
som gjerne personlig vil nyheter hente.

Karl Flagtvedt (1917-?)

Jeg tipper at dette kan være skrevet i f.m. Schnitler-saken på begynnelsen av 1960-tallet, men er ikke sikker. Folk valfartet til huset hvor Schnitler bodde, i Fridalen. Med drapet på 15 år gamle Rita Håkonsen forsvant uskylden fra Bergen.

Parasitter

Har du tatt en tur til byen sent en kveld,
vil du se at der er hoppsansa og spreld.
Mangen rare typer, ørkesløse går,
mer og mindre myglet, her i byen vår.

Nå er det glidd ut, sån bort i vegg og staur,
alle fandens plasser treffer man på slaur.
Glade trubadurer, uten arbeid går,
inn på Rundetårnet, for å ta en tår.

Under krigen gjorde tyskerne helt rett,
samlet alle løse fugler på ett brett.
Satte dem i arbeid, under vepnet vakt,
løse eksistenser, var til ende bragt.

Før i tiden, hvis en kar sto for seg sjøl,
fikk han klar beskjed av byens barske kjøl:
“Venter du på noen, da er saken bra,
står du her og koper, kom deg her ifra”.

Her bør ryddes opp, før det blir alytfor galt,
for om lørdagskvelden er det helt fatalt.
Rett og plikt til arbeid, var parolen før,
gjelder den fremdeles? Undskyld att eg spør.

Vi som bor her i den vakre byen vår,
vil ha trygghet, når en aftentur vi går.
Så vi slipper gå med nevene parat,
om vi skulle treffe på en løs krabat.

Karl Flagtvedt (1917-?)

Dette diktet ble skrevet på 50-tallet, lenge før våre avskrekkende nye landsmenn satte sitt preg på bybildet, og lenge før de avskyelige søttitallshurpene av begge kjønn avkristnet og demoraliserte samfunnet vårt. Ødela familielivet gjorde de også! På 50-tallet var det fremdeles kristen forkynnelse i skolen, Humanetisk forbund var bare såvidt blitt stiftet, og det var andakt på radioen hver dag! Skjenketider og skjenkerettigheter var svært begrenset, kvinnene var hjemmeværende, og det var langåpent i butikkene bare én dag i uken – torsdager til kl. 7. Og likevel var folk så formastelige at de gikk rundt på byen og bråkte og drakk. Legg merke til at “Kalle” roser tyskerne for å ha tatt grep om drukkenboltene. “Kalle” var sikkert nazist, ikke sant, Torgny?

Ordforklaringer:

myglet=beruset
Rundetårnet=det berømte pissoaret på torget i Bergen
kjøl=politimann (etter den kjølformete hjelmen som var en del av politiuniformen i riktig gamle dager).

Diktet kan synges til melodien “Der kor kjuaguttene i gaten går”, de siste to linjene i hvert vers repeteres.

Siste reis

Karl “Kalle Flagtvedt”. Bildet er lånt fra Fotomuseum Bergen.

I gaten eg står, ved den nedslitte skinne,
og undrer meg på, ka di mente å vinne,
når di kjørte trikkene våre av spore,
då tviler eg på, at di vet ka de gjorde.

Den siste og tristeste dagen i åre,
sto mangen bergenser, å felte en tåre.
Då gamleste trikken ble kjørt ut i natten,
fra Vognhallen, etter at klokken var atten.

Den kjørte det gamle og velkjente spore,
helt fremme sto alle di gjeve og store.
Då trikken stoppet en stund nedve parken,
tok “Harryen” ore, og gav trikken sparken.

Der fikk han itt gammeldags trikk askebeger,
av Stensaker, som no er Sporveis leder.
Men det gikk man glipp av på Bergen lokal,
for, ledningen var det visst nokken som stjal.

Men det var det ingen som merket i bråket,
vårt øye var blitt så forunderlig tåket.
Musikken vår spelte en sørgeli sang,
mens blitsene rundt hele vogntåget sprang.

Så startet vår trikk på sin avslutningstur,
mens publikum sto der så tett som en mur.
De ropte at: “Vi vil ha trikken igjen,
for den er vår beste og kjæreste venn”.

Ja det var nok stas, det kan du vel sjønne,
i vognene sto folk som sild i en tønne.
Musikken vår spelte, så nesen ble blå,
i stigtrinnet måtte enkelte stå.

Men ingen steg av før den stoppet ved hallen,
for full musikk ble den kjørt inn i stallen.
Der ble den så ribbet for flagget og kransen,
og så var vår siste trikk ute av dansen.

Karl Flagtvedt (1917-?)

Skrevet i forbindelse med avskjedsseremonien for Bergenstrikken, nyttårsaften 1965.

Domaren siger at svaret er fel

Jeg vet om en kjerring,
som nyss lot seg teste,
hun fikk en del spørsmål
og løste de fleste.

Hun løser hvert eneste
kryssord og gåte.
Så man kan vel si,
hun er gløgg på en måte.

Det er hennes hobby,
som gir henne glede,
men aldri kan hun
noen mennesker lede.

Karl Flagtvedt (1917-?)

Å huttetu. Dette var helt vanlige holdninger i min ungdom. De kvinnene som ikke ville være små lerkefugler med en MANN som overhode i alle situasjoner fikk gjennomgå! De første kvinnelige bussførerne i Sporveien må ha vært veldig tøffe. De ble møtt med holdninger som rett og slett kan kalles kjønnsfascistiske.
Jeg har latt være å rette på Kalles ortografiske- og tegnsettingsfeil, og koser meg med diktene hans. Selv om jeg fryser på ryggen av holdningene han gir uttrykk for, så gjenspeiler de kvinnefrigjøringens 60- og 70-tall på en treffende måte. Det leie er at holdningene ikke er dødd ut. Pass opp for menn som sier “jeg er sååå glad i kvinner”. Det er jevngodt med å si “jeg elsker hunder”, altså vesener som skal være søte, føyelige og lydige, og villig la seg bestemme over. Hele tiden!

Nyfikenhet

En trofast gjeng, bestandig går,
til Tinghuset i byen vår,
når noen skal for retten,
straks er de der på pletten.

Så står de der, med saligt glis,
ved inngangen, i timevis.
Og minner rett og slett,
om gribber på et brett.

De viser straks sitt rette sinn,
når de omsider slipper inn.
Da spøker de og prater,
som var de på Teater.

Når ingen skal for retten her,
da går de i begravelser,
og ofrer fromt en tåre,
på nyfikhetens båre.

Karl Flagtvedt (1917-?)

Hobby blant hjemmeværende husmødre med fritidsproblemer? Og så gikk de på Reimers etterpå, med hattene på ved kafébordet, og gråt noen ekstra begravelsestårer. Og stakk hodene sammen i unison fordømmelse av de tiltalte i Tinghuset. Det var definitivt ikke denne typen kvinner som ble kuppet inn i kommune- og bystyrene. Reimersdamene med hatt syntes at kvinnesakskvinner var like ufyselige som flertallet av menn syntes. Å fy, og fy, for synd og skam, du!!!

Kommunevalget 1971 - nemesis

Ved valg av bystyre-representanter,
har enkelte sjølgode “tanter”,
ad bakveier gått hen,
og strøket pålitelige menn.

Kvinner er blitt løftet opp,
og plassert suverent på topp.
Man har vraket, rett og slett,
partienes innstillingsrett.

Nå hevder enkelte “gamlinger”,
hvis forbitrelse er stor,
at “Kvinner skal tie i forsamlinger”,
ifølge skriftens ord.

Det kan jo kommenteres,
og sjølsagt diskuteres.
Vi synger gjerne deres pris,
når de går frem på demokratisk vis.

Men, når de går hen og vinner,
på renketråder, som de spinner,
har de selv laget den løkken,
som sender dem tilbake til sitt kjøkken.

Mennene kommer sterkt igjen,
til kommunevalget syttifem.
Da vil de atter vinne,
når de stryker hver eneste kvinne.

Karl Flagtvedt (1917-?)

Her oser det av “god” gammeldags 70-talls kjønnskamp! Og “Kalle” engasjerte seg også! Jeg husker ikke nøyaktig det som skjedde i -71 – trodde at “kvinnekuppet” kom seinere – men det kan jo være det var flere. Må understreke at det ikke var noe ulovlig i denne/disse aksjonene, men reglene for stryking og kumulering ble innskjerpet. Mange på den tiden kunne jo ikke tenke seg tanken om kvinnfolk i Bystyret!! En god venninne av meg ble kuppet inn på denne måten, og gjorde en flott innsats. 1970-årene var virkelig heftige!

Fortrolighet

Jeg minnes vil en liten venn,
som aldri jeg vel ser igjen.
Nyss hadde hun fylt fire år,
i minnet mitt hun alltid står.

Hun hadde hår som spunnet gull,
og smilte til meg, tillitsfull,
med ørsmå melketenner,
som var vi gamle venner.

Så trygt hun kom med hånden sin,
og la den tillitsfull i min,
i iskald atmosfære,
en engel må hun være.

Hun løste opp en jernhard klo,
som fast i hjerteroten sto.
Farvel min lille pike,
hvor finner jeg din like.

Karl Flagtvedt (1917-?)

Karl “Kalle” Flagtvedt ble kalt “sporveispoeten”. Jeg kjente ham ikke selv, men var god venn med hans tvillingbror Olav. “Kalle” var flittig bidragsyter til Sporveiens bedriftsblad “Nytt Spor”, og ga ut arbeidene sine i 3 små samlinger tidlig på 1970-tallet. Mye fint og koselig, mer følger!

1. mai på Karl Johan

Det var her vi engang gikk
som den første lille klikk,
spyttet efter, geipet av og spottet.
Tenk å optre som en tolk
for det gråe smalgangsfolk,
her på selve veien op til slottet!
Og den røde klut vi svang,
og den stygge råe sang fy —
så frekt og gyselig og fjotted!

Men vi gikk, vi gikk nå lel,
for vi visste det så vel:
denne gaten har jo alltid med sin tunge
villet kverke alle dem
som har pekt på veien frem,
alt det nye, alt det gryende og unge.
Og vi tviholdt på vår sak
for vi visste godt at bak
skulde engang store massers fotslag runge.

Og vår tro var smittsom, den!
Vi kom stadig fler igjen.
Det var mer enn dagens sut
som bandt oss sammen.
Grå, det var vi visstnok, ja,
men det grå kan være bra
når der luer røde drømmer under hammen!

Rudolf Nilsen (1901-1929)

Fra “Hverdagen”, 1929