Viser arkivet for stikkord løveid

Har ikke dødens varme nådd opp til deg?

Gården lå fint på sitt tun mellom høye fjell.
Det var bare ett menneske igjen der oppe. I
noen timer lå han død i en grønnmalt skapseng
med den store hunden krypende i ring
omkring spisebordet. I tømmerveggen hadde
det alltid vært en åpning for de døde.
Dalen forsto til slutt at han var død. Den store
hunden krøp i ring rundt spisebordet. Folk
tok traktoren fri fra gårdsarbeidet og reiste med
den opp til mannen. Alle tok farvel, spikret kisten.
Løftet han opp og lot kisten gli gjennom veggen.
Bar ham langsomt gjennom lyngen til toppen av
åsen hvor han hadde utsikt over dalen, bygden,
havet lengst mot vest. På det stedet de ikke kunne
se fjellgården hans lenger satte de kisten ned.
Mellom det gamle og det nye. Det kjente og det
ukjente. Sang en salme. Løftet kisten og bar den
ned til båten ved fjorden. Siste reis. Det var ingen
mennesker igjen der oppe. Den store hunden tok
de hjem i stuen.

Cecilie Løveid (1951-

Rug

Hvis jeg var en rugåker ikke en datter og du var en mann
på tur.
Var jeg sådd så tidlig og kommet så langt at østavinden fikk tak så jeg kom i bølger.
Ville du komme i mine bølger da?

Ja plutselig sto du der som jeg drømte i blå klær mørke
barter og høye slagstøvler ved kanten av meg.
Så fløy du
med buksiden tett over rugsnert så varm at det duftet
nystekt brød.

Jeg åpnet meg nye steder i lange buktende ganger, høyere
bølger. Så måtte du se på klokken der du fløy. Måtte vite
hvor lenge du hadde holdt deg svevende.

Det ble et søkk etter deg i knekkete aks kroppens flaksende
avtrykk i falløyeblikket.

Men jeg har flere mål land og en fantasi som har overlevd et
uendelig antall med eventyr.

Cecilie Løveid (1951-

Rug ble trykt første gang i Dagbladet. Siden 1979 har diktet ligget varmt og trygt inne i romanen Sug.
Utgitt flere ganger og antologisert enda fler. Sug er oversatt til seks språk: svensk, dansk, finsk, engelsk, tysk og hollandsk.

Gartnerløs

Hun var ikke en vanlig baby hun var
buttet
Gummibuksene syntes under den korte
kjolen. Under overallen syntes de ikke,
men det lekket og svidde.
Hun var en baby med det gjorde ikke
noe. Hun kunne både se og høre. Det
finnes mennesker uten ansikt, uten
ansiktsmimikk, men er de ansiktsløse?
På den tomme gartnerløse hageskorpen
skulle hun vokse.
Hun fikk en liten bøtte med dyrebilder på
og en liten spade.
Jorden var steinhard og det var
mye å ta fatt på.

Husmuren var hvitkalket og det
lyste fra vinduene et sterkt gult lys.
Det var gress her og der. Naturen vil
også gjerne ha noe på kroppen.

I den gartnerløse hagen var det små stener
som kunne være brød hvis der var sult
og vann hvis der var tørst
og en stenmur til å steke brød i eller
gjemme dødehavsruller og gresset ble
veiet og lekt pyntelig butikk med.
Muren kunne hoppes fra men det turte
hun ikke
og hadde det gartnerløse barnet noen å
leke med?

Ja visst kom noen inn i haven, de
stampet sølepytten til en flat dissende
jord glattet geléaktig mudder der
illusjoner oppsto der kunne man
glemme forhandlinger der var det de
små sveitserknivene og tolleknivene
som tegnet grensene.

Til slutt sto hun på tå i et bittelite
land som var hennes. Hun sto der og
var dronning til hun ble kappet og
skubbet ut over verdens kant.

Cecilie Løveid (1951-

Fra Gartnerløs, Dikt. Kolon forlag 2007

Plutohunden

Jeg gikk og gikk i barndommen
Jeg gikk og jeg gikk.
Hvorfor var jeg så alene?
Så jeg regnbuen? Så jeg hunden?
Så jeg barndommens hund,
Plutohunden, komme alene og hilse
begeistret?
Fant jeg Plutohunden, fant jeg?
Ved regnbuens fot står et skilt: Her
ligger hunden begravet.

Cecilie Løveid (1951-

Fra Gartnerløs, Dikt. Kolon forlag 2007