Viser arkivet for stikkord lie

Sol og sekund

(Til revolusjonære i dei fattige land)

Den sterke folen på vegen.
Spent står han som ei sol og eit sekund.
Smal og høg. Den sunne folen.

Lyset silar ned i det grøne romet
blant jordas angar.
Folens høvar er som fire dropar vatn.
Ein godt utforma raud fole.
Ein godt uttenkt plan for maktovertaking.

Med vannrett kraft flyg folen fram.
Og er sol og sekund.

Arvid Torgeir Lie (1938-

Gamle folk

All den tyngde
av levet liv, men alle bekymringer
glir av
en nær umistelig glede
synger innerst.

Så lette og tynne
slike vesener er, en letthet
av erindringer som løfter
og bærer.

De sitter kanskje i solen
på en benk, en stol i haven
det er kveld og de ser inn
i det fjerne, men ennå
er solskinnet varmt
og jorden puster.

Tove Lie (1942-2000)

Fra samlingen “Vi sprang ut av ild”, Oslo 1979

Romanza

Min engel! Se skyene
brenner, dagen skumrer.
Melodier flyter som røkelse i rommet.
Små fine melodier!

Vi er salig fylt av sol
og grandufter, av lys
og blomsterfarver. Min engel!
Tusmørket vugger oss.

Spinkle toner ringler
i den myke stillheten.
Vi føler hverandres nærvær
som noe uforanderlig, en sødme.

Tove Lie (1942-2000)

Fra samlingen “Vi sprang ut av ild”, Oslo 1979

Usigelige ting

Skulle jeg fortelle deg
om min kjærlighet?
Umulig!

Jeg sitter stille, fylt
av følelser. På en eller annen måte
- ved et blikk, et taust kjærtegn -
vil du forstå, ja,
begripe alt.

Tove Lie (1942-2000)

Fra samlingen “Vi sprang ut av ild”, Oslo 1979

Shelley's skjønnhet

Hvis verden var tydelig, ville kunsten ikke eksistere. Camus

Tåkeformer, glidende bølger, tankelabyrinter,
drøm og syn: Frihet vil du gripe.fred vil du
gripe, og tilbe skjønnhet. Du fatter det vakres

enkle presise skikkelse, jager anarkiets utopiske
idé, det eneste i den vidstrakte verden som er verd
å tro på. Vannets, lysets, dødens store skjønnhet!

Verdens uformelige masse, det koster et livs kamp
med demoner, å tydeliggjøre ett eneste bilde: Din
kjærlighet, det lovløse land, den strålende bolig.

Din uovervinnelige tro står skarpt tegnet som et
gotisk spir mot lyset: kimærer, engler, helgener, alt
faller – tilbake står din dagklare drøm.

Tove Lie (1942-2000)

Fra samlingen “Vi sprang ut av ild”, Oslo 1979

Pi

I dag! For en dag!
Jeg har pi i intelligenskvotient
jeg har pi i promille
og det står 3,14 kroner på kontoen min
“i vår favør” riktignok,
men pytt, pytt.
Når jeg tenker på at min livssirkel
består av pi r²
og videre betenker at radiene
består av stort sett tankespinn og
melodrama mens det som står fast
er pi
hever jeg glasset og priser meg
lykkelig, hurra for pi.

Tove Lie

Hunnørnen, en novelle av Jonas Lie

Hunnørnen kom fra hundremils morgenjakt innover stenviddene og suste hjem til ungen med en nybåren reinkalv i klørne.
Som den dalte ned mot redet, slo den hastig og voldsomt med vingene, og et vilt skurrende skrik ljomet mangfoldig igjen i fjellgryten. De sterke grenene som hadde ligget underst i redet, hang med lange tafser av skitten, fjæret og blodig mose på svabergene nedover fjellveggen. Redet var plyndret og ødelagt, og ungen, som daglig hadde øvd vingene sine og prøvd klo og nebb på større og større bytte, var borte.
Hunnørnen løftet seg høyere og høyere, alt til ekkoet av skriket ikke lenger lød fra fjellensomheten. Den kretset og speidet.
Med én gang heste og hveste det over hodene på to skyttere som styrte ut fra en sti i skogen langt nede. Den ene bar en fanget ørnunge på ryggen i en vidjekurv. Og mens de to menn skrittet mil etter mil den lange veien nedover til en av de øverste bondegårdene nederst i dalen, seilet ørnen høyt oppe i luften, årvåkent voktende. Gjennom blå glugger i skyene så den med sine skarpe øyne hvordan mennene kom inn på tunet, og store og små flokket seg om vidjekurven.
Hele dagen kretset den der oppe. Da skumringen falt på, dalte den lavt ned mot husrøken. Og i mørket om kvelden hørte folkene på gården et underlig fælt skrik over taket.
Tidlig – som solen bare begynte å gylle i morgengryet – svevet den igjen høyt der oppe, med det gløgge blikk ned på bondegården; der stod bondens sønner og telgde med øks og skar trestikker utenfor døren mens barna så på.
Lenger ute på morgenen bar de et bur ut på tunet; den så godt gjennom de åpne burstengene, hvordan ungen flakset og hogg der inne og strevde og strevde for å komme fri.
Buret ble stående der forlatt, uten at noen mennesker lenger viste seg. Det stod der mens solen steg høyere og høyere utover den varme ettermiddagen.
Ørnen seilte i ring der oppe bak skyene og skjelnet hver bevegelse til ungen – hvorledes den satte det krumme nebb i været og freste, mens klørne i fortvilelse grep om spilene.
Det led over middagstid. Ennå viste det seg ikke et levende vesen der ute ved buret. En gul katt drog seg søvnig bort fra den solhete husveggen og strøk nysgjerrig omkring buret i en stor bue, ble redd og skjøt rygg.
Og hunnørnen hvilte, alltid med samme rolige fart, på vingene, gjemt der oppe mellom skyene. Den hadde tatt mistanke av stillheten der nede på gården, og den holdt seg på avstand.
Den hadde lært seg å gjette faren. Mang en felle hadde se satt opp for den, og med mangt et lekkert dyr hadde de fristet den, mens skytteren selv lå på lur. Og mang en kule hadde sust gjennom dens vingefjær i alle de årene den hadde svevet over dalen og valgt sin tid til å slå ned og ta blodig tiende.
Skyggene av husene og trærne og innhengningen ble lengre og lengre. Buret hadde stått nede på det tomme tunet hele den lange, varme dag og fristet og lokket, mens bondens sønner skiftet om å stå på lur inne i huset, ferdig med geværet.
Ørnungen hakket uavlatelig med nebbet og klemte og pinte hode og hals og den ene vingen ut mellom spilene, snart her, snart der. Men da det lakket mot aften, begynte barna å løpe frem og tilbake mellom husdøren og buret, og litt etter lekte de alle lystig på tunet. En og annen av de voksne kom ut og tok opp sin vanlige gårdsgjerning.
I den stille kveld hadde den unge sønnekonen lagt diebarnet fra seg på bleiken mens hun skylte noe linnet ved brønnen.

På låvetaket vippet et par travle skjærer, som hadde redet sitt på piletreet ved hovedbygningen, og nede på tunet hoppet noen spurver og plukket korn mellom avfallet. Med ett mørknet det som en lynsnar skygge gjennom luften. Det lød i stillheten en underlig brusende lyd, et mektig vingesus. Idet konen hastig så seg om, lette en svær ørn opp fra bleiken. Hun reiste seg i isende redsel, ennå med det våte tøyet i hånden. Rovfuglen holdt hennes barn mellom klørne, og et langt sekund fulgte hennes stive blikk hvordan den steg, og luften blånet mellom barnet og jorden.
Den ville, vanvittige angst gav henne tanken:
Hun fór bort til buret, trakk ørnungen ut og holdt den jamrende og skrikende i været, med begge armer, uten å bry seg om at den hakket og hogg hennes ansikt til blods.
Hunnørnen svevet et øyeblikk i luften; hver enkelt gang den slo med vingene for å holde seg oppe, så konen barnet hang i et svøp som en orm mellom klørne på den. Så med ett syntes hun den senket seg. Og åndeløs fulgte hun hvorledes rovfuglen dalte ned igjen på vollen. Hun slapp ørnungen og tumlet sanseløs bort til sitt barn.
De to nødstedte mødrene hadde forstått hverandre.
Men – da ørnen slapp sitt bytte og igjen løftet seg, glimtet et skudd inne fra huset. Og den mektige hunnørnen styrtet med vidstrakte vinger ned på bleiken, mens ørnungen med kort hastig flukt satte inn over skogtoppene.

Jonas Lie (1833-1908)