Viser arkivet for stikkord sverdrup

Mitraljøse

Mitraljøsen er en gammel støvgrå mann
som skjelver i skjelettet, hinsides kontroll.
Hvert ord, selv barndomsord, er glemt,
hver handling uten forbønn, kjønn og mening.
Ratta tatta tatta, stammer han,
men spyr forbløffende presist
og sikler en metallisk strøm av tomme hylser
i sin ene munnvik, kanskje i et forsøk
på å smile. Gud vet hva er det mannen
egentlig så gjerne vil ha sagt?

Harald Sverdrup (1923-1992)

Fra samlingen Samlede dikt 1948-1982 (Vårt trygge liv)

Skarpskytter, snikskytter

Skorpionen under steinen er en mørk “hugg av”,
et geriljadyr som lærer meg om angst,
om rov og kjemisk krigføring.
Jeg selv er skjult, fortettet, skrumpet inn.
Mitt håp om kildespring i ørkenfjell
og grønn oase er omsider dunstet bort.
Min tro på folk med vennlig røst
og hud som gløder fredelig av sol og utejobb
er endelig forbi.
Jeg vet å drepe offeret i velberegnet bane.
Huggets spiss slår inn presist.
Jeg smiler som et kranium.
Nå er jeg kamuflert – som menneske,

Harald Sverdrup (1923-1992)

Fra samlingen Samlede dikt 1948-1982 (Vårt trygge liv)

De sårede

1
Hans testikler, penis, høyre skulder er skutt av,
en skalk av hodet sneiet bort.
Han vet at kjærligheten venter ham derhjemme.
Hans unge hustru lekte med hans kjønn
og likte lukten fra hans armhuler.
Hun elsket formen på hans skulder.
Hun kunne kjærtegne hans hode
i minutter av gangen.

2
Han vasker blod av fingrene,
dypper dem i bomull,
tørker med avispapir og twist,
renser dem i parafin og white spirit,
kokhett vann og kaustisk soda,
river av seg huden, sliter av seg
kjøttet, senene.
Stirrer på de nakne knokler,
gulhvite og svampete.
For sine egne øyne ser han
at de suger til seg blod,
lyst blod, sort blod, levret blod,
fiendeblod, kameraters blod
og eget blod.

3
Han tror han går med innvollene ute.
Prøver hver dag å stappe dem inn igjen,
men tråkker stadig i dem. Skriker.

4
Han tar fyr i søvnen. Drømmer at hans
øyevipper faller av og blåser bort.
Hans øyne eksploderer med to blaff.
Hans hjerne koker med et oljet spektrum.
Huden krøller seg som kruttgrå lav.
Bensinvåt sand har perforert ham.
Ilden går i dybden, lar seg ikke slukke.
Han skrumper inn til sist, brent ned
til knokkelrester, aske i en urne,

5
Han har tapt hukommelsen.
Vet ikke hva han heter, hverken fornavn eller nummer.
Vet ikke hvor han bodde, hverken villa eller leiegård.
Han kjenner ikke sitt maskingevær igjen,
det ligner på et insekt fra
en verden fjrern fra vår. Han ler.
Han kjenner ikke ord som “Tobruk” eller “El Alamein”.
Selv språk og barndom er forbi.
Han liker kroppen sin, den ønsker mat og drikke,
den streifer rolig rundt, den løper av begeistring,
den løfter armene i fryd fordi
det regner, blåser, skinner sol.
Han smiler blidt til alle, soldater og sivile,
som om han var i paradis.
Han kaster skygge. Det undrer ham.

6
Han sitter sammenkrøkt i en geværkule
og nekter plent å komme ut igjen.
Til sist er han et punkt i evigheten.

Sersjanten skriver kryss i margen:
Krigsudyktig (“sprøyte gæ’ærn”).

7
Ingen muskler er i ro.
For alltid sitter han i panserbil
og er Montgomery og Rommel,
men særlig Gud, som gjør ham enig med seg selv.
Han gjør Hitlerhilsen, går i hanemarsj
og holder blodsvettårer-tale
med et Churchilltonefall,
og klapper voldsomt til seg selv.
Om natten sitter han i stivnet sorg
og ligner Stalin.
Epileptisk hamrer han, med ett, sitt hode
mot en pigget stjerne.
Når som helst kan hodet eksplodere
i et Big Bang gjennom universet.

8
Slaget stilner av
for en soldat med sprengte trommehinner.
Tankene er smeltet bly som freser
vanskapte figurer frem i vannhodet han føler.
Flak av aluminium er barneskolens
stjernepremier brent inn i huden.
En granatsplint snerper gjennom munnhulen.
Det anger nybrent kjøtt. det æser innvoller.
Han hvisker ord som minner om en bønn.

Han drømmer nystekt brød og landlig vin,
hint milde måltid, Jesu legeme og blod.
Soldaten ser og hører ikke lenger.
Huden er et skall, hinsides berøring.
Smerten blir for stor. Sikringen er gått.
For lenge siden ble han tømt for
svette, galle, ekskrementer, sæd, urin
og sine liter blod.
Jordens indre hjemsøkte ham med smak av
smeltet stein og flytende metaller,
svoveldunst og skrik fra de fortapte sjeler.
Han får siste oljesprut og smiler i sin nadverd,
smiler gjennom verdensrommet og er død.

Harald Sverdrup (1923-1992)

Fra samlingen Samlede dikt 1948-1982 (Vårt trygge liv)

Militær klassekamp

Sersjanten uten skolegang og barndomshage
hevner seg på en forlest rekrutt
og lar ham tømme hver latrine,
tørke støv i timevis og pusse våpen,
hilse tusen ganger helt korrekt,
til hånden ikke orker mer og henger slapp
og ukorrekt, og sersjanten endelig får rett.
Han lar ham gå i hanemarsj til guttens
hjerte nesten brister,
gir ham aldri permisjon
og tar fra ham hans kjæreste, fru Batseba,
og smiler rått, beordrer ham
i første linje for å dø.

Soldaten hevner seg og blir kaptein
og lar sersjanten bli sersjant
for resten av sin tid: “så lenge jeg
har deg er du min stedfortreder,
jeg er glad jeg slipper være sjefsape
med tønnebryst som gulper opp kommandobrøl.
De stille sirkler rundt et skrivebord
med disse fargeglade karter,
er urørlige for deg, min plageånd,
men gjør du feil i ditt privatliv
og viser svakhet som sersjant,
stikker jeg en knappenål i mitt papir
og sender deg bak fronten, så kan du leve der
i fred og ligge med fru Batseba.”

Harald Sverdrup (1923-1992)

Fra samlingen Samlede dikt 1948-1982 (Vårt trygge liv)

Yellow

Hvert milde ord er gult signal om fare.
Hemmelige tanker er forbudt,
de er som fluer, legger gule egg
og yngler raskt.
Så lokk dem frem og smell dem ned.
Fantasi er farligere enn gravrust i geværet.
Kjærlighet har selvmordslukt.
Hver blomst har myrgult sykdomsblikk.
I krig er roser av metsall.
De virkelige roser dufter feigt og gult.
Jeg sensurerer hvert sekund.
Gråter jeg, er jeg fortapt.

Harald Sverdrup (1923-1992)

Fra samlingen Samlede dikt 1948-1982 (Vårt trygge liv)

Døende soldat

Det svever en granatsplintsverm i hjernen.
Smerten glitrer i et stjernebilde.
Uten føtter løper han i himlene.
Han tror det spredte skal forene seg igjen
og byer, havnestrøk og bygder gjenoppstå
som ved et tryllekunstnertrick.
Engang vil han treffe på en kraft i universet
som kan lete opp hans hender, hjerte, føtter,
smelte dem isammen, føre alle ord
i hop igjen i riktig rekkefølge,
røre ham med ømhet, kysse ham tilbake
til en tid et sted han hørte hjemme,
såre godt som på den sjette dag.

Harald Sverdrup (1923-1992)

Fra samlingen Samlede dikt 1948-1982 (Vårt trygge liv)

For guds skyld: skyt!

Mitt sikte er et kors i øynene.
Ser jeg meg selv på korset,
er det ute med mitt liv.
Ser jeg min fiende på korset,
er det også ute med mitt liv.
For guds skyld: Skyt!

Harald Sverdrup (1923-1992)

Fra samlingen Samlede dikt 1948-1982 (Vårt trygge liv)

Knappenål i kartet

Gutten i det okkuperte landet
sitter med sitt svette øre
mot sin illegale radio og stikker
knappenålen bajonettpresist
i punktet i Egypt. Som fluelort
står trykt “El Alamein”.
Gutten svulmer i et håp om V for Victory.
Tinnsoldatene marsjerer i hans barndomsdrøm
om å bli general på rette siden.
Dengang var de voksne fienden.

Harald Sverdrup (1923-1992)

Fra samlingen Samlede dikt 1948-1982 (Vårt trygge liv)

Egg i turban

Beduinen har små egg i turbanen.
Moderlig forsiktig vikler han dem ut,
som var hodet hans et fuglerede.
Under slaget byr han egg til salgs.

Et alliert kanonmannskap blir spurt.
Tysk panserpersonell får sjansen.
Alle kjøper. Ingen skal jo dø.
“Dere speile egg på panserplate!”
Ørkensol står brennende i senit.
Beduinen observerer krigen
med kamelgul likegyldighet.

Harald Sverdrup (1923-1992)

Fra samlingen Samlede dikt 1948-1982 (Vårt trygge liv)

De døde

De døde ligger der og måper,
dersom de har ansikter å måpe med.
De levende derhjemme forvandler dem
til noe de aldri har vært.
Victoriakorset, Ridderkorset
og de andre smykkene
er like døde som de døde,
alt har samme temperatur
som ørkensand og ørkenfjell.
Det passende skal stå i minneord.
Hvert mordregister, ymt om feige bakhold,
ord om meningsløs, men tapper død, er upassende.
Forkullede øyne, sprut av blod og hjernemasse,
spredt i sirkel med en radius av hundre yards,
har ikke venner og familie.
La oss gjøre det beste ut av situasjonen.
La de døde begrave de døde.

Harald Sverdrup (1923-1992)

Fra samlingen Samlede dikt 1948-1982 (Vårt trygge liv)

Ill.foto: Torgny